mandag 28. desember 2015

Perlemorskyer og rød dag i Svea

Utsikt fra brakka

 27. desember fikk Svalbard og Svea en fin, rød dag midt i mørketida. Perlemorskyer i stratosfæren reflekterte sollyset og ga oss et magisk rødlys i sør. Fenomenet ble akkompagnert av nordlys og nokså full måne. Uvær og finvær annenhver dag denne jula! I natt kommer dessverre mildværet...
Lasteanlegg Kapp Amsterdam

Fra tårnet

Flytårnet

Flyplass skyline


Nordlys Braganzavågen

Ellinor på Sveavarden

lørdag 26. desember 2015

Postludium



Jeg elsker snøen og fjellene. Men forrige helg hatet jeg begge deler. Det startet så greit. Ekstremvær, snø og vind? Ingen problem. Vi er vant til at Svalbardsnøen ikke ligger stille; - den virvler, føyker og surrer – etterlater seg bare flekker og meterhøye fonner. På Svalbard liker vi at været røsker i oss! Etter ett døgn inne med ettåringen, var det en fryd da vinden løyet lørdag formiddag. Verden var et eventyr! Hus julepyntet av naturen sjøl og gater med snøfonner høye som hus. Biler var nedsnødd og noen brukte vinduet for å komme seg ut. Men ingen var skadet og alt var bare skøy.


Men så rammet katastrofen oss. Øyeblikket sitter i oss for alltid; - damen som kom løpende og sa at spisshusene lå hulter til bulter. Synet som møtte oss: Bruddsonen i fjellsiden og husene som sto på feil plass. Vissheten om venner som bodde der, - flere med bittesmå barn! Jeg grøsser og finner fram telefonen for å varsle, men første utrykningskjøretøy er allerede på plass. Snart er verden lys, biler, spader og løpende folk. Jeg vil løpe med dem – opp til husene, grave og redde liv. Men jeg er alene med et barn på ett år. Jeg scanner hjernen for barnepassere, men alle våre venner vil grave. I stedet for å berge liv, står jeg sidelinjen. I ettertid angrer jeg sårt. Jeg kunne bedt hvem som helst om å passe gutten min– han tåler jo litt skriking! Men jeg fant ingen, og snart var ulykkesområdet fullt av folk. Jeg trøster noen evakuerte. Til slutt går jeg hjem, sender bønner til gud vet hvor. Gir gutten min mat og legger ham til å sove i en varm seng.  Vet vi er heldige. Skanner hjernen for hva jeg kan gjøre for å hjelpe. Finner fram klær til de som brått er husløse. Lager suppe til graverne. Føler meg maktesløs. Venter - og håper. Hvordan går det med små og store der oppe i skredet?




Det var en tragedie som rammet oss sist helg. Jeg gråter for tre som har mistet sin pappa, for mange som har mistet en venn. Tårene strømmer for ei lita jente som aldri mer vil våkne til søster, mor og far. Tenk å miste et barn. Det er så ufattelig trist... Samtidig er jeg glad og lettet for alle som ble berget. Mennesker som reddet naboer og venner. Tanken om at flere kunne vært rammet om skredet kom noen timer tidligere, om været ikke var så bra, om flere var hjemme i husene. Mange opplevde voldsomme traumer og syn de helst vil glemme. Vi tilegnet oss erfaring vi ikke ville ha! Men nå har vi fått den – og vi må bruke den.

I flere år har skred vært min store frykt. Vi er vant til å vurdere skredfare før vi drar på tur, og vi har trent på å berge hverandre. Men vi er ikke vant til å tenke skredfare i hjemmet, vår egen trygge hule. Ingen bruker skredsøker i sofaen! Og ingen har trent på søk blant husrester, møbler, julegaver og klær. Fra nå av vil vi tenke annerledes. Vi skal vurdere farene og ta konsekvensene, - både hjemme og på tur. Men vi må finne tilbake til freden i hjemmene våre. Vi skal ta tilbake gleden over snøen og fjellene. Vi må ha respekt og kunnskap – men ikke uforbeholden frykt. Vi må fortsette å ta forhåndsregler, vurdere rutevalg og endre planene når vi bør. Men vi må ikke slutte å bruke naturen. 
Snøen og fjellene er en del av grunnen til at vi er her 
– tross alt.
Stjernene hilser til alle som har mistet en kjær.
Ta vare på hverandre.